TEMA: Landbrukseiendom
– verdsetting, struktur og regulering
Hva er en eiendom «verdt»? |
-Kjøpers
betalingsvilje reflekterer (subjektiv) vurdering av nåverdien av forventet avkastning. -Betalingsviljen
er forskjellig fra en person til en annen pga. ulike forventninger til
framtiden, ulike holdninger til risiko og tålmodighet (som påvirker diskonteringsrenten),
ulike ambisjoner & kompetanse, ulik alternativkostnad på arbeidskraft og
kapital etc. -Dessuten
vil landbrukseiendommer ofte både vurderes både i henhold til forventet
økonomiske avkastning og dens egnethet for privat konsum (bolig/fritidsaktiviteter). |
||||||||||
|
-Det
var 166.000 eiendommer med
jordbruksareal men i underkant av 47.000 jordbruksbedrifter i 2010, se
SSB 2011 (Her). Mens eiendomsstrukturen er
relativt stabil, reduseres antall gårdsbruk med noen hundre per år, se
strukturutvikling 1959-2011 (SSB 2011) (Her). |
||||||||||
Regulering av eiendomsmarkedet |
De
viktigste særlover på dette området er konsesjonslov (bl.a. bestemmelser om
boplikt), odelslov (bl.a. bestemmelser om innløsningsrett for nær familie) og
jordlov (bl.a. bestemmelser om driveplikt og regulering av oppdeling av
eiendommer). |
||||||||||
Bruk og omdisponering av
landbruksareal til andre formål
|
-Jordlovens § 8 påbyr alle eiere
å sørge for å holde i hevd all dyrket mark som kan gi lønnsom drift
(driveplikt). Hovedregelen er videre
at dyrket eller dyrkbar jord ikke skal anvendes til andre formål enn
jordbruksdrift (jordvern). -Dersom en eier ønsker å skille
ut og selge (eller leie bort for mer enn 10 år) en del av en landbrukseiendom
må tillatelse innhentes fra myndighetene (jordlovens §12) (Her). Tillatelse til omdisponering av jordbruksmark til andre formål må
også innhentes fra myndighetene (Jordloven §9).
-Jordvern - særskilte regler for omdisponering av
dyrket mark, se IKEA-saken 2013 (Her) |
||||||||||
Omsetning og prisutvikling |
-I
2013 var det 186.000 landbrukseiendommer, hvorav 5% omsettes hvert år. |
||||||||||
Overføring av eierposisjonen I: Konsesjonsloven |
-Konsesjonsbestemmelser
for naturressurser ble innført i årene før, under og etter Første
verdenskrig. Formålet med lovgivningen var å hindre at naturressurser ble
kjøpt opp av utlendinger og utenbygds folk (forretningsmenn). Hensikten var altså å hindre opphopning av
eiendom på «fremmedes» hender. Formålet for Konsesjonsloven av 1974 (som
inneholdt regler for prisregulering, bo- og driveplikt etc.) var å «oppnå
slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet» og «å sikre
en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling».
Formålet har dels vært å hindre at utenbygdsboende blir eiere av jord-
og skog, og dels å bidra til en overføring av landbrukseiendom til aktive
bønder. Hvorvidt disse bestemmelser har bidratt i særlig grad til å realisere
disse målene skal vi ikke ta opp her. Se ellers LD (her). -Følgende eiendomstransaksjoner krever nå
konsesjon (tillatelse gitt av myndighetene): «Eit
vanleg tilhøve der ein må
søkje konsesjon er når det står hus på eigedomen og denne er større enn 100 dekar totalt eller
har meir enn 25 dekar fulldyrka og/eller
overflatedyrka jord. 1 dekar, eller 1 mål, er 1000 m2.»
-Forslag
fra Solberg-regjeringen om oppheving av prisreguleringsbestemmelsene i
konsesjonsloven («priskontrollen»): Prop. 124 L
(2013-2014) (Her)
|
||||||||||
Overføring av eierposisjonen II: Odels- og åsetesloven |
-Odelsrett
erverves på en landbrukseiendom
når «fulldyrka eller overflatedyrka jord på
eigedomen er over 25 dekar, eller det produktive skogarealet på eigedomen er
over 500 dekar.» (§2) og eiendommen har vært eid i 20 år av samme
familie (samme eier eller evt. også ny eier som i
rett nedstigende linje ætter fra den forrige eieren, §10). Gjeldende
odelslov gir (dvs. fra 2014) barn- og barnebarn av siste eier en
innløsningsrett (innen 6 måneder) dersom foreldre eller besteforeldre har
solgt/overført eiendommen til en person som ikke har odelsrett eller evt. har
dårligere odelsrett (for eksempel yngre søsken). Odelskretsen var tidligere
svært omfattende, men ble først innsnevret i 1974 til kun å omfatte barn,
barnebarn, søsken og nevøer/nieser av siste eier. Stortinget vedtok i 2013 å
innskrenke odelskretsen ytterligere slik at «berre barn av
eigar med odelsrett, og barnebarn av siste eigar med odelsrett, skal ha odelsrett.» Se
stortingskomiteens innstilling (Her). Ved bruk av innløsningsretten skal det
utarbeides en odelstakst som fastsetter hvor mye innløser må betale for
eiendommen: «Verdsetjinga ved odelstakst skal gjerast
på grunnlag av den bruk av eigedomen som er naturleg og pårekneleg etter
tilhøva på staden, og som kan sameinast med at eigedomen hovudsakleg blir
nytta til landbruksføremål.» (§49 -Nærmere om odels-, konsesjons- og jordlov som
strukturpolitiske virkemidler - utskilling, deling og sammenslåing av
eiendommer -Åsetesbestemmelsene fra 1539 ga den eldste sønn
(første)retten til å overta hele eiendommen udelt på skifte, mot at søsken
ble kompensert for sine arvelodd med penger eller pant i eiendommen. Lovens formål var altså å hindre
bruksdeling, men i mange strøk av landet fulgte arvinger lenge en annen
praksis: Bruk ble ofte delt (på skifte) til tross for at den eldste sønn hadde
rett til å overta det udelt. Jordloven
av 1955 innførte imidlertid et generelt forbud mot oppdeling av
landbrukseiendommer. Alle utskillinger
fra landbrukseiendommer, for eksempel av tomter til utbyggingsformål, måtte
godkjennes av myndighetene. Jordlovens
generelle forbud mot deling av landbrukseiendommer (paragraf 12), ble
modifisert i 2013. Vedkommende kommune har nå anledning til å godta søknader
om deling av landbrukseiendommer dersom dette – etter kommunens vurdering -
bidrar til «ein tenleg variert
bruksstruktur.» Se
stortingskomiteens innstilling (Her).
ECON analyse: Særlover hemmer nyskaping (Her)
(Nationen 2005) Estate (2013):
Endring i odelslov - kan bli gullkantet (Her) |
||||||||||
|
|